Knut Kjeldstadli sa mellom anna:
Her slår jeg vel inn dører som står vidåpne - men ok. Dere må arrestere meg om jeg så gjør eller korriger feil. Jeg er ikke helt a jour.
1) Ett delprosjekt vil da være å få gjort tilgjengelige tidligere innsamla minner digitalt – for eksempel gjennom å videreutvikle noe av det som er kalt “Digitalt fortalt” eller "Digital storytelling". En institusjon som burde utfordres, er det som heter Kjeldeskriftavdelingen på Riksarkivet. Det samme gjelder institusjonen som jobber med å registrere folketellinger,. Folk her kunne lett lære å skrive av f.eks intervjuer,
Kan man også tenke dette som del av sysselsettingstiltak?
Må vi ha noe mer enn lydbåndopptak? De er ubrukelige i praksis, sett som kildemeteriale, når båndet må kjøres att og fram.
2) En neste oppgave vil være å etablere et depotsted for minner som er dokumenterte, som både kan ta imot og samle inn. Om jeg skjønner det rett, er dette en av sakene det jobbess med på minner.no.
Her er det kan hende utformet standarer: Hvilken kvalitet skal en kreve? Litt dilemma her, kanskje - Hvis kravene blir for høye kan selve standarden bli en barriere,
3) Ta initiativ til nye innsamlinger – som NEG (Norsk etnologisk gransking) har gjort med sine spørrelister helt siden 1946. Et lite spørsmål her: Kan satsing på emnelister konkurrere med satsing på livsfortellinger?
Og en praktisk sak - kan det utvikles samarbeid med ulike fortidsvernorganisasjoner – la oss si f,eks veteranbåter eller veteranbilfolk eller pensjonistforenijnger?
4) Kanskje - skal Mnemoteket trene interesserte til å gjøre slike intervjuer på mest mulig måte. Utdanne barfothistorikere. Bull samarbeidet med ikke-historikere som Alf Moestue på Notodden, som utførte et glimrende artbeid.
 |
| Knut Kjeldstadli, Marie Smith-Solbakken, hans Jørgen Wallin Weihe, Maja Gurdim Burhjeim, Bente Gullveig Alver, Ola Hemstrøm - frå paneldebatten dag 1 på Memoarkonferansen 2019. Foto: Audun Kjus |
Hvilke utfordringer står en overfor på vei mot et slikt depotsted?
1) Hvordan skal en forholde seg til andre enheter i dette feltet? Det finnes jo andre, og det kan være grunnlag både for strid, samnarbeid - og ignorering?
- i) For eksempel den folkelige fortellerbevegelsen. Skal forteller aftener dokumenteres, slik Kjell Olsen gjorde i fortellerkvelden om norsk/russiske grensefohold? Dette er kilder av en litt annen type enn standard livsfortellinger. Men vi er vel ikke imot gode skrøner? Gode historier er jo historiens urform ,,.
- ii) Dessuten: Kommersielle aktører som f.eks. VitaVeritas, som arrangerer kurs om å skrive sin egen historie. Dette er vokst fram som en egen business, bygd ut med franchiser på den måten at noen kursdeltakere blir vervet som kursholdere, båret av det eieren kaller “en forretningsidé” i en bransje eieren hevder å ha skapt sjøl. Et annet eksempel er Barnas hjerte til fedrene, som også tilbyr bistand på forretningsbasis,
- iii) Hva mned den store slektsforskerbeveg elsen?? Har for eksempel DIS-Norge sammenfallende agenda med denne forsamlingen ?
Vi må erkjenne at interessene kan være ulike, og prøve å ivareta både fagfolkenes og andres interesser. Men det må ikke gå på bekostning av kvalitetskravene. (Gjør en det, vil en på sikt se at det var uklokt.)
2) Forhold mellom et sentralsted - som ikke må ligge I Oslo, men kanskje i Tromsø? -
og de lokale enhetene må avklares. I en digital tid ville det være en smal sak å sikre både lokal kontroll og bevaring og sentral, felles tilgang – det kan gjøres elektronisk, Men en kan også ha papirkopier. Det skal ikke være slik at et lokalt miljø føler seg overkjørt av sentralmakta.
3) Gjenfinne emner – det er nyttig å samle tematisk, slik at det er lett å finne stoff om f.eks barneleiker. . Men det bør kombineres med søking i fritekst slik at en kan finne alle relevante kildesteder,
4) En neste utfordring er hvordan hensynet til personvern skal praktiseres. I dag forstås det ofte i samfunnsfag slik at intervjuer skal slettes etter bruken. Dermed utvisker vi store deler av samfunnets historiske hukommelse. I stedet for sletting må vi finne ordninger bygd på tidsgrenser (som ved folketellinger), klausuler for bruk og regler for særlig følsomme data. Her står vi overfor utfordringer både fra Personvernmyndighetene og avleggeren NSD, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Det må da være mulig å utvikle ordninger om infomert samtykke fra intervjuobjekter, med obligatorisk utforming av samtykkedokumentene. Det er jo ikke slik at alle vil være anonyme. Mange er stolte av å bli lagt merke til, ja - mange føler seg forsmådd hvis de ikke får oppmerksomhet,
Hvilken institusjon har kraft til å løfte opp dette feltet?
Trolig trengs en allianse – av Norges forskningsråd, Kulturrådet, Arkivverket, Museumsforbundet, kanskje Den norske historiske forening? Nasjonalbibliotekert er også nevnt, en institusjon som åpenbart har en betydelig dynamikk.
Og Forskingsrådet burde spørres – de er jo opptatt av det som kalles forskningens infrastrukur. Og en slik samling vil jo i høyeste grad være det.
Som skritt på veien - et arbeidsutvalg eller prosjektgruppe. Den bør ha med alle interessenter,
faglig sterke folk - og gjerne noen med politiske evner og kontakter.
For vi trenger disse minnene, for å se hvordan det var, for å gripe de levde liv. Og også for å vite hva vi ikke vil tilbake til, som det Albert Hansen (født i1871 fra Herøy i Helgeland) har fortalt:
“Vi måtte altså møte begge to i slåtten, såfremt husbonden anså været slik at det ble høytørk. Som et signal til kvinnfolka til å møte heiste de et rødt f lagg i flaggstangen. Dette røde flagget kalt vi for “blodfanen”. - Slik var i alminnelighet både mann og kone til stadighet i arbeid hos oppsitteren så lenge høyonna varte, Det var ikke spørsmål om hva husmannskona hadde hjemme å gjøre. Om deigen stod ferdig til å settes i ovnen, måtte hun bare kaste alt og komme seg avgårde”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar